Om fortellingene som former oss – og hvordan vi kan finne hjem i naturens kretsløp

Et personlig innlegg av Johanna

Har du opplevd hvordan noen bøker borer seg rett inn i ryggmargen og begynner å skrive om hvem du trodde du var?

Braiding Sweetgrass av Robin Wall Kimmerer er en sånn bok. Den traff meg midt i det grønne hjertet jeg vet mange av oss deler. På en måte leser jeg den ikke – jeg lever med den. Den utfordrer, utvider og forankrer meg. Den setter ord på noe jeg lenge har kjent på, men ikke visst hvordan jeg skulle si.

Kimmerer, som er botaniker og medlem av Potawatomi-nasjonen, vever sammen visdom og vitenskap på en måte som får både jorda og tankene til å puste friere. For første gang på lenge føler jeg meg ikke som en inntrenger i naturen, men som en del av den. Ikke en parasitt – men en medskaper, en slektning i kretsløpet. Med ansvar for å lytte, gi tilbake og takke.

Et vendepunkt for meg var fortellingen om Skywoman – kvinnen som faller fra himmelen og sammen med dyrene skaper liv. Hun planter. Hun samarbeider. Hun stoler på fellesskapet. En skapelsesmyte som står i radikal kontrast til historien om Adam og Eva: ikke synd og straff, men gave og gjensidighet.

Dette er ikke bare vakkert – det er politisk. Når vi endrer fortellingene vi lever etter, endrer vi også hva vi tror er mulig. Braiding Sweetgrass er ikke bare poetisk økologi – det er motstandslitteratur, med blomster i hånda og jord under neglene.

Trenger du en perspektivforandring, et glimt av håp, en vakker leseopplevelse – og et radikalt budskap som røsker opp i hverdagen? Da er dette boka.

– Johanna